Overgangen fra barokken til rokokkoen i musikken innebar en betydelig kulturell og stilistisk endring som begynte å finne sted rundt år 1750 i Europa. Denne overgangen var ikke skarp eller ensartet, men snarere en gradvis utvikling som påvirket ulike regioner og komponister på forskjellige måter og til litt forskjellige tider.


DE GAMLE MESTERE DØR

Vivaldi døde i 1741, Bach døde i 1750, Albinoni i 1751 og Händel i 1759. Bortgangen til disse gamle mestere spilte en mindre, men en viss rolle for når overgangen til rokokkoen i musikken kunne ta av. De gamle mesteres autoritet og innflytelse innen barokkmusikken var ikke så dominerende at deres tilstedeværelse begrenset mulighetene for nye estetiske retninger og stilistiske eksperimenter mens de levde, men deres musikk ble ansett som det definitive uttrykket for barokkmusikken, og så lenge de gamle mestere var i live og fortsatte å komponere, ville nye stilretninger måtte konkurrere med dem om oppmerksomheten. Efter ca. 1750 var de aller fleste av disse konkurrentene til de nye stilretningene galantstilen og empfindsamer Stil borte.

Samtidig må det bemerkes at overgangen til rokokkoen ikke var direkte og umiddelbar efter de gamle mesteres død. Ingen steder var overgangen brå, men heller en gradvis utvikling der barokke og rokokkostiler eksisterte side om side og påvirket hverandre.


GALANTSTILEN

Barokkmusikken ble også ansett som ganske konservativ i forhold til den fremvoksende stilretningen kjent som galantstilen, som var mer lettflytende, enklere og mer følelsesmessig appellende. Galantstilen begynte å ta form og utvikle seg på 1720- og 1730-tallet og nådde sitt høydepunkt på 1760-tallet.

Komponister som Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christian Bach og Christoph Willibald Gluck var blant dem som ble påvirket av galantstilen og som dominerte den musikalske scenen i Europa efter 1750. Disse komponistene søkte nye uttrykksformer og eksperimenterte med form og uttrykk på en måte som skilte seg fra barokkens mer komplekse og kontrapunktiske stil.


KOMMERSIALISERING

Det var i hovedsak to grunner til at den galante stilen, så empfindsamer Stil og til sist rokokkoen og klassisismen tok over for barokken. For det første ble både publikum og lokalene forandret. Allerede fra 1720-årene av ble det bygget lokaler til offentlige konserter i stadig større grad i London og Paris, og dette spredte seg utover Europa på 1700-tallet. Slik ble musikken stadig mer tilgjengelig for det fremvoksende borgerskapet.

Kommersialisering av komponistyrket spilte også en betydelig rolle i overgangen fra barokken til rokokkoen. På 1700-tallet vokste borgerskapet frem i Europa, og det ble en økende efterspørsel efter musikk og underholdning utenfor aristokratiets og kirkens domener. Dette førte til et kommersielt marked for musikk, og komponistene måtte tilpasse seg forventningene og smaken til et bredere - og betalende - publikum.

Debatten som fulgte overgangen fra barokken til rokokkoen i samtiden var livlig og synspunkter og estetiske preferanser var mangeslungne. Noen motsatte seg endringene og hevdet at den nye musikken var for lettvint og manglet dybde og kompleksitet. Andre så på rokokkomusikken som en frisk og velkommen forandring, og mente at den bedre representerte den tidsånden og uttrykte mer følelsesmessig inderlighet. Disse debattene fant sted i musikktidsskrifter, i konsertsaler og i hoffmiljøer rundt om i Europa.


OPPLYSNINGSTIDEN

Dessverre for mange av de gamle mestere, særlig Johann Sebastian Bach, som skrev mye kirkemusikk, ble det fremvoksende borgerskapet mer og mer dominerende fra midten av 1700-tallet av. Deres livsanskuelse var mer preget av opplysningstiden og utfordret i stor grad kirkens politiske og kulturelle plass i samfunnet. Dette var med på å verdsliggjøre musikken i stor grad. Barokktidens kirkemusikk ble i denne sammenhengen sett på som konservativ og tilbakeskuende - den ble akterutseilt.


EMPFINDSAMER STIL

Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788), tredjefødte sønn av Johann Sebastian Bach, var en fremtredende komponist i overgangen fra barokken til rokokkoen. Han hadde en betydelig innvirkning på bevegelsen bort fra barokken. C.P.E. Bach var kjent for å utforske og eksperimentere med harmoniske ideer som brøt med barokkens ortodoksi, han introduserte dissonanser og uventede harmoniske vendinger for å skape spenning og følelsesmessig uttrykk i musikken, og han brøt med den strenge kontrapunktiske barokkstilen. C.P.E. Bachs harmoniske innovasjoner er blitt kalt empfindsamer Stil eller den følsomme stilen.

C.P.E. Bachs orkesterverker benytter et vell av harmoniske nyanser og skiftende harmoniske farver. Han utforsket forskjellige akkordprogresjoner, modulasjoner og utvidede harmoniske strukturer. Harmoniene kunne være plutselige, uventede og svært følelsesmessig ladet, og var sett i en større sammenheng et første steg på veien til å uttrykke rokokkoens letthet, raffinement og følelsesmessige dybde. Gjennom disse harmoniske innovasjonene var C.P.E. Bach med på å flytte orkesterverkene i retning av rokokkoen, men i mange av verkene sine bare halvveis. Hans empfindsamer Stil står egentlig midt mellom høybarokken og rokokkoen, og skal vi pirke, kan vi snakke om tre adskilte stilarter: høybarokken, empfindsamer Stil og rokokkoen. Andre komponister som benyttet empfindsamer Stil var:

• Johann Joachim Quantz (1697-1773), en tysk fløytist og komponist som også var en betydelig teoretiker innen musikk. Han skrev kammermusikk, konserter og fløytemusikk.
• Johann Gottfried Müthel (1728-1788), en tysk komponist og klaviervirtuos, som var en av C.P.E. Bachs mest kjente elever.
• Georg Anton Benda (1722-1795), en tsjekkisk komponist kjent for sine operaer og scenemusikk.
• Johann Friedrich Reichardt (1752-1814), en tysk komponist og musikkskribent.

C.P.E. Bach skrev flere teoretiske verk der han presenterte sine idéer om musikkuttrykk og følelser. I sin avhandling «Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen» (1753) skrev han om behovet for å uttrykke følelser i musikken og gav anvisninger om hvordan man kunne oppnå dette. Han mente at musikken burde være følelsesmessig engasjerende og at utøveren måtte uttrykke sine egne følelser gjennom tolkningen.

• Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen (PDF)

• «Anweisung zum musikalisch-zierlichen Gesang» Dette verket fokuserte på vokalteknikk og uttrykksfulle sangmetoder. Det ga råd om uttrykk, frasering og ornamentikk i vokalmusikk.
• «Die wahren Grundsätze zum Gebrauch der Harmonie» Denne boken behandlet harmonilære og komposisjonsteknikker. Den beskriver prinsipper for harmonisk progresjon, akkordbehandling og kontrapunkt.
• «Versuch über die wahre Art das Violoncello zu spielen» Dette verket fokuserer spesifikt på teknikker og uttrykksmuligheter for cellospill og gir råd om bueføring, fingerferdighet og musikalsk tolkning på cello.

Andre betydelige komponister som var involvert i overgangen fra barokken til rokokkoen var Christoph Willibald Gluck (1714-1787) og Johann Christian Bach (1735-1782). Disse komponistene bidro til å utvikle den nye stilen gjennom sine verk og musikalske innovasjoner. Gluck er mest kjent for sine reformer innen operagenren, der han også søkte å fremheve uttrykket og følelsene i musikken. Gluck mente at musikken skulle være underordnet teksten og tjene til å formidle følelsene og dramatikken i historien som ble fortalt på scenen. Johann Christian Bach, Johann Sebastian Bachs yngste sønn, også kjent som "London-Bach" på grunn av sitt lange opphold i London, var en pionér innen utviklingen av den moderne symfonien. Han var en av de første komponistene som skrev symfonier i den klassiske stilen, som senere skulle bli grunnlaget for den symfoniske formen slik vi kjenner den i dag. Hans symfonier er elegante og melodiske. Johann Christian Bach skrev også en rekke operaer, og han bidro til å popularisere operagenren i London. Han var innfluert av den italienske operastilen og kombinerte denne med engelske elementer. Hans operaer var kjent for sin følelsesladde musikk og fengende melodier. Han komponerte også mange klaversonater, som var mindre komplekse enn de barokke klaversonatene og hadde en mer elegant og lyrisk karakter.


JOHANN CHRISTIAN BACHS INNFLYDELSE PÅ MOZART

Johann Christian Bach hadde stor innflytelse på den unge Wolfgang Amadeus Mozart. Mozart beundret J.C. Bachs musikk og studerte partiturene nøye. Mozart og Johann Christian Bach møttes personlig kun to ganger, begge gange i London, i 1764 og 1765, da Mozart bare var åtte-ni år gammel.

• Austin Bourdon: Johann Christian Bach's influence on Mozart's developing style Honors Thesis, Department of Music, University of Richmond, Spring 2010

Kommersialisering av komponistyrket spilte en betydelig rolle i overgangen fra barokken til rokokkoen. På 1700-tallet vokste borgerskapet frem i Europa, og det ble en økende efterspørsel efter musikk og underholdning utenfor aristokratiets og kirkens domener. Dette førte til et kommersielt marked for musikk, og komponistene måtte tilpasse seg forventningene og smaken til et bredere - og betalende - publikum.

Debatten som fulgte overgangen fra barokken til rokokkoen i samtiden var livlig og synspunktene og de estetiske preferansene var mangeslungne. Noen motsatte seg endringene og hevdet at den nye musikken var for lettvint og manglet dybde og kompleksitet. Andre så på rokokkomusikken som en frisk og velkommen forandring, og mente at den bedre representerte den tidsånden og uttrykte mer følelsesmessig inderlighet. Disse debattene fant sted i musikktidsskrifter, i konsertsaler og i hoffmiljøer rundt om i Europa.