I det tilsynelatende uendelige havet av sproglige pussigheter fremstår særskrivning som en unødvendig bølge av forvirring som uinvitert bryter seg inn i leserens tanker. Disse små og tilsynelatende uskyldige mellomrommene siver inn i plakater og dokumenter, som fiendtlige sabotører som skaper kaos i allerede komplekse sproglige strukturer. Særskriverne, med sin ukontrollerbare evne til å skape komiske misforståelser og pinlige øyeblikk, kan betraktes som sprogets ubetalte komikere: Dyre unger, ved salg.

En av de mest frustrerende aspektene ved særskrift er den tilsynelatende mangelen på mål og mening. Hvorfor skulle sproget, som er utviklet gjennom århundrer med kommunikasjon, ha plass til disse små inngrepene som bare tjener til å distrahere og forvirre leseren? Det er som om skjebnen har bestemt seg for å krydre vår allerede hektiske hverdag med en dose ekstra irritasjon. Særskrivere opptar ikke bare et ekstra mellomrom i teksten hver gang de gjør fra seg; de tar også opp verdifull tid og mentale ressurser mens de tvinger oss til å forsøke å dechiffrere hva de egentlig mente: Hvordan smaker egentlig lamme lår med hvit løk?

Én markant faktor som har påvirket særskrivningens fremvekst er den økende innflytelsen av engelsk som et globalt lingua franca, spesielt efter den annen verdenskrig. Før krigen var tysk ikke bare det viktigste fremmedsproget i Norge, det var også det akademiske lingua franca, og avhandlinger og oppgaver ble ikke sjelden skrevet på tysk. Tysk praktiserer ofte staving av sammensatte ord på en måte som ligner på norsk, der flere ord smelter sammen for å danne ett. Engelskens økende påvirkning har ført til en nedbrytning i forståelsen blandt de mindre utdannede klasser av hvornår ord bør sammenskrives. Almuen er gjerne kjent med engelsk sprog, men virker mer og mer ute av stand til å orientere seg i andre fremmedsprog enn engelsk. Her er det skolen som har sviktet. Fly reiser, sne freser og en stor andel nordmenn kan knapt stave.

I et samfunn der det skriftlige uttrykk er selve nøkkelen til sosial rang og prestisje, trer særskrivning frem som en det mest effektive av alle karrièrehindre. Ingen vil ansette en særskriver og står to kandidater likt, ansetter man den som ikke særskriver. Å bli fersket i særskrivning kan betraktes som den sosiale ekvivalenten av å uttale et fransk fremmedord feil, eller å helle soyasaus over nykokt ris. Det er en sosial blemme som tydelig blottstiller ens mangel på dannelse. Av den grunn bør man nøye vurdere hvorvidt man skal påpeke særskrivning i sanntid, da særskriveren, idet han forstår hva han har gjort, kan føle at han mister ansikt. Den verste form for særskrivning er likevel den som på tross av påpekning fra omgivelsene ikke fører til tap av ansikt, fordi særskriveren befinner seg på et nivå der skriftlig fremstilling for ham er et totalt ukjent domene, hvor han daglig radbrekker selv de mest elementære regler for skriftlig fremstilling: Jeg hvet det, det var mange sykkelister på veien. Dette er mennesker som passer til manuelle yrker og lite annet og man skal kanskje la dem være i fred.

Vi kan i mellomtiden bare bli underholdt av den uunngåelige komiske effekten av særskrivning. Dette malplasserte mellomrommet har en egen evne til å forvandle det mest velformede og seriøse budskap til en holbergsk komedie. Når du leser "Frank furter" i stedet for "Frankfurter" eller "19-åring knivstakk utested ansatt i ansiktet", kan du ikke unngå å heve et øyenbryn eller kanskje til og med flire litt. På en måte minner særskriverne oss om at selv i de mest uventede sammenhenger er sproget en levende organisme som elsker å kaste inn et komisk kasteball nå og da: Sukker biter, men dør matte?